LEONORA CARRINGTON No. 49

 SURREALIST OG REBELL

Jeg har alltid likt surrealistiske bilder og ble oppriktig begeistret da Danielle fortalte meg om Leonora Carrington - hennes kunst og begivenhetsrike liv. Det er ikke mange årene siden og hun har tidligere fått ufortjent lite oppmerksomhet. Nå selges bildene hennes imidlertid for millioner! Snakk om oppreisning for en dame som ble helt oversett tidligere til tross for at hun var samtidig med Max Ernst, Andre Breton og Picasso. 

Leonora ble født i England i 1917 i Lancashire, og faren var en suksessfull eier av en tekstilfabrikk og meget rik.  Leonora ble til og med presentert ved hoffet da hun var gammel nok, og det ble forventet av henne at hun skulle gifte seg, få barn og føye seg inn i den etablerte overklassen og ikke gjøre noe vesen av seg. Men Leonora hadde andre planer. Hun ble utvist fra 2 katolske skoler før hun ble sendt til Firenze for å studere kunst og deretter til London. Det var her hun ble introdusert for Max Ernst`s surrealistiske kunst og mannen selv.  De ble raskt et par og dro til Paris og senere til Sør-Frankrike. Da var hun 19 år.  Hun fant seg godt til rette i miljøet av kunstnere. 

I 1940 ble Max Ernst internert i Frankrike. Dette gikk hardt innpå Leonora og hun fikk et regelrett sammenbrudd og endte opp på en psykiatrisk klinikk i Spania.  Her ble hun utsatt for en eksperimentell behandling som hun forteller om i boken "Down Below". Det er sterk å lese om hennes opplevelser der og om hvordan hun opplevde å være psykotisk. 

Ved hjelp av venner kom hun seg til Portugal i 1942 og da hun fikk greie på at hennes familie ville ha henne inn på en annen institusjon bestemte hun seg for å rømme til Mexico ved hjelp av Renato Leduc, som var diplomat. De giftet seg for å få henne ut, og fra Portugal gikk turen til New York, og deretter til Mexico. 

I Mexico ble Leonora resten av livet.  Hun og Renato skilte seg etter kort tid og Leonora traff fotojournalisten Emerico Weisz, som hun giftet seg og fikk to sønner med.  Leonora ble en gammel dame og døde da hun var 94 år, i 2011. 

Leonora var meget opptatt av alkymi, det okkulte og keltisk folklore, noe som dukker opp i mange av hennes bilder.  

Bildet jeg har valgt heter "And Then We Saw the Daughter of the Minotaur" fra 1953, olje på lerret, og er et typisk motiv for henne, synes jeg.  Det er drømmende, fabulerende, vakre og hun bruker elementer som dyr, symboler og rare vesener som man ikke helt vet hva er. Det at hun gir rom for undring og fantasi i bildene sine liker jeg godt. Det får meg til å sitte og se og se. Det er mye mørke i motivene, men hun har også elementer som jeg tolker som optimisme, og i dette bildet er det barna. 

.