KATHE KOLLWITZ No. 1 No/Eng

 

HVORFOR JEG ELSKER KUNST! WHY I LOVE ART!

Jeg møter så ofte mennesker som sier at de ikke liker kunst, mens de i neste øyeblikk fortsetter med en lang utredning om hva de mener er god og dårlig kunst, så jeg har det bestemte inntrykk av at kunst er viktig for oss alle. For meg handler det om kommunikasjon og det å fortelle omverdenen om hvem man er. For meg er kunst interessant nettopp av den grunn.  Og nettopp derfor har jeg bestemt meg for å lage en kunstblogg, hvor jeg kommer inn på kunst som har betydd noe for meg opp igjennom årene og kunst som fanger min interesse i dag.  Jeg kommer hovedsakelig til å konsentrere meg om visuell kunst.

I often meet people who say they don`t like art, and who in the next second tell me what they think is good and bad art. So I get the distinct impression that art is important to us all. To me art is about communication and about showing the world who we are. That`s why I find art important. That`s also why I have decided to start writing an artblog.  Here I will write about art that has been important to me up through the years and about art that in one way or another catches my attention today. I will also write about artists that I don`t care about but who in some way still deserve attention. I will mainly write about visual art.

Jeg tror at det ligger dypt i oss mennesker å bry oss om kunst.  Helt tilbake til vi levde i huler og jaktet på dyr med enkle våpen har vi mennesker laget fløyter av bein, slått trommer på gamle trestokker og malt på huleveggene. De fortalte helt sikkert hverandre historier rundt bålet også og en eller annen sang. Kunst er jo så mye! Å skrive, synge, danse, lage musikk og lage billedkunst!

My theory is that its rooted deep in us to care about art. Ever since we lived in caves and painted on  walls we have made instruments of materials we have found and entertained oneanother around the campfire,   It was important to us .  We showed who we were, we bonded and contributed to the community in different ways.  It was a way of communicating and still is.  This communication makes art so interesting to me.  

Jeg mener at vi har det med oss fra tidligere tider fordi vi levde i flokker og var avhengig av hva som skjedde der.  Det var en måte å kommunisere med hverandre på, og er det fremdeles. Derfor er det også interessant å se på og oppleve andres kunstneriske uttrykk.  Alt nytt blir møtt med skepsis av en del folk mens andre omfavner det. Sånn er vi forskjellige!

Jeg liker heller ikke alt jeg ser, men har lært meg å lytte med hjertet.  Mye fanger ikke min interesse i det hele tatt og det vier jeg ikke oppmerksomhet.  Andre ting kan virke frastøtende  og andre ting igjen blir jeg veldig begeistret for med engang.  Det som er viktig for meg i denne prosessen er at jeg møter kunsten med en viss form for nysjerrighet. Kunsten skal oppleves gjennom hjertet, har en person sagt engang. Tror det var Picasso.  Med dette utgangspunktet er det da ikke så viktig om en forstår kunsten, tenker jeg. Kanskje dette gjør møtet med kunst lettere?  Jeg kan ikke si at denne eller denne måten å nærme seg kunsten på er riktig, det får vi finne ut for oss selv, men jeg kan fortelle om hvordan jeg gradvis ble mer og mer opptatt av kunst. 

Art is so much! Writing, dancing, playing musical instruments, painting and singing!  We use these artforms to express ourselves and who we are and what we are interested in. I never get tired of art  because of this. I may see things I don`t like, but thats ok - we are different and like different things.  If I see something I don`t like I try to look at it with curiosity and I have learnt to listen to my heart! If my heart reacts then I don`t care what my brain says. I think Picasso said something like this, to see art throught your heart and not your brain. To me it makes a big difference. 

Jeg nevnte ovenfor at jeg har lært meg å lytte med hjertet og vil til slutt vise et bilde av en kunstner som jeg ikke kan se på uten å bli sterkt berørt. Det er en kulltegning av Kàthe Kollwitz hvor en mor holder sin døde sønn i sine armer.  Jeg kan kjenne hennes sterke sønderrivende sorg mens hun knuger den døde kroppen inntil seg. Det ser ut som om hun prøver å suge til seg lukt og smak for å bevare ham i minnet. Noe av det som gjør bildet ekstra sterkt er at noen år senere mistet hun faktisk en sønn i 1. verdenskrig. Visste hun hva som ville komme? Og uttrykket den følelsen hun allerede kjente?

Now I will tell you about an image and an artist which truly talks to my heart. This is a charcoal image made by Kâthe Kollwitz, a German artist who lived from 1867 till 1945.  There is a museum about her and her art in Berlin, go and see it next time you are there!  It is of a mother with her dead son in her arms. I can`t see it without getting emotional.  It looks as if she desperately tries to keep the smell and taste of him in her memory as she clasps him in her arms.  It is so brilliantly made! It looks like they are melting together. And her grief almost tears her apart. There is a factor that makes this even stronger for me. Kâthe Kollwitz did loose a son years later! He was killed in the 1rst world war! Did she know this somehow? And expressed the grief she knew would come?