YAYOI KUSAMA No. 22

PRIKKER OG FARGER

Jeg føler av og til at jeg gjentar meg selv når jeg skal beskrive kunstnere, for ``fasinerende``, ``fargerik``, ``spesiell`` og ``særegen`` er ord det er lett å ty til. Yayoi Kusama er alt dette og mye mer. Det er ingen som henne, rett og slett.  Hennes kunst har blitt beskrevet som minimalistisk, modernistisk, surrealistisk osv, men jeg synes hun har sin egen personlige stil. Hun har skapt sin egen verden rett og slett. 

Hun er Japansk, født i 1929.  Hun vokste opp med en mor som mishandlet henne og en far som var notorisk utro. Dette preget henne sterkt og ledet til at hun fikk psykiske problemer gjennom hele livet.  Hun dro til USA etter at hun var ferdig med kunststudiene,  og prøvde å slå igjennom som kunstner der. Det var imidlertid mye vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Hun drev med mange forskjellige kunstarter og ble i kunstnerkretser godt kjent. Men hun opplevde stadig at andre kunstnere kopierte hennes stil og slo igjennom og fikk suksess. Hun slet mye med dårlig råd og dårlig psykisk helse.  

I starten av 1970-tallet flyttet hun tilbake til Japan og pga sin dårlige psykiske helse fikk hun en psykisk kollaps. Hun flyttet deretter inn på et privatdrevet psykiatrisk sykehus og der har hun bodd siden.  Hva slags diagnose hun har vet jeg ikke , men hun sier selv at kunsten  hjelper henne å uttrykke hvordan hun har det. Jeg får en følelse av at kunsten nærmest blir en lynavleder for henne. 

I 2016 hadde Henie Onstad Kunstsenter en utstilling av hennes verker. Hun maler, lager installasjoner og jobber med tekstiler og lager tredimensjonale verker. Å komme inn i rommene hvor hennes arbeider var stilt ut var som å gå inn i en annen verden.  Hun har noen abstrakte bilder i vakre farger, mens andre er nesten uten farger, og har små prikker på. Så smått at en ikke kan la være å tenke ``at hun har orket``. Prikker går igjen. Noen er store og noen små.  Det gir et imponerende inntrykk!

En installasjon var som følger: med bord, stoler og de var helt hvite, men ved inngangen lå det ark på ark med prikker som klistremerker i alle farger. Der kunne publikum ta den eller de fargene de ville og klistre prikker rundt i rommet! Det var virkelig populært! Det var kø av folk som ville bidra! 

En annen installasjon var et avlukket rom med speil som var satt opp inni slik at den var korridorer med speil på alle kanter. Det var en merkelig følelse å gå rundt der inne! Masse prikker, selvfølgelig, rundt overalt og jeg fikk følelsen av å bli en prikk selv. Har aldri opplevd noe liknende! Og jeg ble så glad av å gå rundt der! Den følelsen tror jeg at jeg delte med flere, og Henie Onstad Kunstsenter satte besøksrekord med denne utstillingen!