CARDIFF OG MILLER No. 12 No/Eng
I august 2008 var jeg i Edinburgh og tok kunstkurs på sommerskolen til Edinburgh College of Art. Kursene varer i 5 dager, og på onsdagen begynte jeg å få en skikkelig halsbetennelse. Tracy og jeg hadde vært og spist middag og var egentlig på vei hjem for jeg følte meg dårlig og været var skikkelig guffent. Det var ordentlig skotsk sommervær - regn og vind og skikkelig kaldt. Da dro Tracy meg med inn på The Fruitmarket Gallery hvor Cardiff og Miller hadde utstilling.
I was in Edinburgh for an artclass at Edinburgh College of Art in August 2008. It was a 5 days course, but on the third day I began to get a throat infection and was feeling terrible. The weather was cold and wet - a typical summers day in Scotland. We ate in the city after class, and were heading for the bus, I thought. Then Tracy pulled me in to The Fruitmarket Gallery where Cardiff and Miller had an exhibition.
Jeg hadde ikke hørt om dem før og hadde liten lyst til å se på kunst akkurat da. Vi gikk rundt ifra rom til rom og så bla på et lite hus bygget av bøker. Så kom vi inn i et rom hvor det var mørkt og hvor det stod stoler rundt på sidene som antydet at vi skulle sette oss ned. Dårlig som jeg var takket jeg gladelig ja og satte meg. Tracy går bort til podiet i rommet hvor det stod noe som lignet en tannlegestol, med to tannlegebor på hver side. På utsiden av ``rommet`` stod det påmontert en knapp, med tittelen ``press``. Vi ble altså invitert til å sette noe igang, noe Tracy gjorde.
I had never heard of them before, and I wasn`t keen on looking at any art at that time. We went from one room to the other and we saw amongst other works of art a house made of books! Then we entered a dark room where a lot of empty chairs told us to sit down. In my state I was just happy to. Tracy went up to the podium where a dentists chair was placed between two arms with dentist`s drill. Outside this room there was a button and a sign with the letters "push" on it. Tracy pushed the button.
Armene med borene begynte å bevege seg frem og tilbake og via høytalerne kom det en enerverende fiolinmusikk som opplevdes som ubehagelig og som samtidig var alarmerende. Noe ubehagelig var på gang. Har glemt å fortelle at installasjonen heter ``The Killing Machine``. Tittelen sier mye om det som utspilte seg for våre øyne. Det var mer og mer tydelig at det var tortur og drap vi var vitne til, og som vi hadde satt igang! Da vi kom inn i rommet var vi alene, men da forestillingen var ferdig var alle stolene opptatt!! Det var helt stille i rommet, og alle bare satt og så på podiet. Så reiste en person seg, og gikk bort og trykket på knappen! Og vi ble fortsatt sittende og se. Det var vondt og nærmest hypnotiserende. Jeg hadde for en stund helt glemt at jeg var syk, men nå begynte jeg virkelig å føle meg dårlig.
The arms started to move alongside the chair and through some loudspeakers came an unpleasant and alarming kind of violin music. Something alarming was going to happen. By the way, the title of the artwork was "The Killing Machine"! It was evident that it was torture and murder we witnessed. And we had pushed the button, so we were responsible as well! We were alone when we came into the room, but when the scene stopped all the chairs were occupied. Everybody in the room was silent and just stared at the scene. Then one person got up and pushed the button again, and we still sat there and watched. It was hypnotic and painful to watch. For a while I had forgotten my sore throat, but now I felt really sick!
Kunstnerne har laget flere installasjoner hvor de får folk til å ta del og være med på å skape verket. ``The Killing Machine `` har blitt ikonisk på sin fæle måte, men jeg kan ikke la være å tenke at den er viktig. Den ble laget som en kommentar til avsløringene av hva som forgikk i Abu Ghraib fengsel hvor amerikanske soldater hadde deltatt i tortur av fangene. Hvor lav er egentlig terskelen for hva vi kan tillate oss å bli en del av? Et klassisk tema.
The artists have made several installations where they invite people to take part. "The Killing Machine" has become iconic in its horrible way, but I can`t stop thinking that it is important. It was made as a comment to the exposure of what had happened in Abu Ghraib, where american soldiers had tortured prisoners. How easyli can we become a part of such actions? A classical theme.
Ekteparet Janet Cardiff og George Bures Miller er ifra Canada og traff hverandre på kunststudiet. De jobber hovedsakelig med stedsrelatert kunst og inviterer publikum til å delta og være med å skape verket, og inviterer folk til selv å definere kunsten. ``The Killing Machine`` er mer direkte og er på en måte ikke helt representativ for den kunsten de jobber med. Google ``The Killing Machine`` hvis du har lyst til å se videoen som ligger på Yoytube, men det er noe helt annet å være i rommet hvor det foregår.
The couple Janet Cardiff and George Bures Miller are from Canada and met at their art studies. They work mainly with site specific art and invite people to take part and be a part of the creation of the artwork. "The Killing Machine" is more to the point and not quite representative for their art, but if you want to see it the video is on Youtube for everyone to see! It is not quite the same as seeing it at the scene though.
Kommentarer
Legg inn en kommentar