JAMES ABBOT WHISTLER No. 36
HARMONI OG MUSIKK/HARMONY AND MUSIC
Jeg har lagt merke til at endel kunstnere lager portretter av deres mor, og mange av dem er utrolig fine og vare. Ett av de fineste synes jeg er "Symfoni i grått og sort" eller "Kunstnerens mor" som det også kalles. Kunstneren er James Abbot Whistler. Whistler var fra USA og levde fra 1834 til 1903. Han flyttet i ung alder til Paris hvor han kom i kontakt med Gustave Corbet og Edouard Manet. Senere bosatte han seg i England.
Whistler hevdet at maleriets egentlige oppgave var å arrangere farge og form til en harmonisk enhet. Verket "Symfoni i hvitt Nr 1, den hvite pike" er et godt eksempel på dette. Maleriet ble heftig diskutert da det ble vist frem i London og senere i Paris. Det er ikke mye realisme i dette bildet, synes jeg, og jeg skjønner at han etterhvert brøt med Gustave Corbet som malte realisme. Whistlers malerier viste ofte til musikalske uttrykk og det var visstnok helt bevisst fra hans side. Han sidestilte maleri og musikk. I maleriet "Nocturne i svart og gull - den fallende rakett" som er nesten abstrakt, synes jeg man nesten kan fornemme denne linken. Motivet er nesten abstrakt og uttrykker en slags musikalsk linje, etter min mening.
Maleriet "Symfoni i grått og sort" er Whistlers mest kjente verk. Moren er plassert med siden til oss, så en skjønner umiddelbart at det ikke er ansiktet hennes han ville forevige. Likevel synes jeg han viser hennes personlighet på en vakker måte. Selv om hun er kledd i sort og har håret samlet inne i en liten hvit kyse så ser hun ikke streng ut men heller mild og litt tilbakelent, synes jeg.
Whistler selv la vekt på oppbyggingen av bildet og harmonien i farger og former, og han mente at dette var det viktigste med maleriet. Med å gjøre bildet så enkelt og nesten asketisk fremhever han på en vakker måte hennes hender og profil. At hun er kledd slik får meg til å anta at hun er enke. Kanskje hele situasjonen fikk Whistler til å innse at snart ville hun også dø og bli borte? Jeg vet ikke, men det er også det som gjør at jeg liker bildet. Det er så åpent at det gir rom for tolkninger og det liker jeg, som jeg har nevnt før. For i tillegg til å være vakkert er det også noe melankolsk over det, synes jeg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar