SHIRIN NESHAT No. 37

MED ET BEN I HVER VERDEN

For endel år siden så jeg noen fotografier i et blad som festet seg på hjernen, så jeg klippet dem ut og la dem i mitt bildearkiv, sammen med et bilde fra en teaterforestilling, som viste fem kvinner helt tildekket, men med masker.  (Disse bildene inspirerte meg etterhvert til å male et bilde med kvinner uten ansikt.) De førstnevnte fotografiene dukket imidlertid opp igjen i boken " 50 women artists you should know", som jeg har nevnt før.  Det var den iranskfødte kvinnelige kunstneren Shirin Neshat som stod bak dem.  Det viste seg imidlertid at fotografiene var fra en kortfilm som hun laget i 1999. 

Shirin Neshat reiste til USA  i 1974 og studerte kunst ved Berkeley Universitet i California, og hun bor i dag i New York. I 1990 reiste hun tilbake til Iran, besøkte sin familie og utforsket kvinnenes situasjon i den islamske staten Iran. Da hun forlot Iran i 1974 var det sjahen som regjerte.  Hun har produsert både fotografier og kortfilmer fra denne perioden i 1990, og alle er utrolig sterke og tankevekkende.  

Hun tar ikke stilling til noe og tilbyr oss ikke noen løsning. Det hun gjør er å sette opp mot hverandre kvinnens virkelighet mot mannens og lar oss betrakte det. Denne dualiteten går igjen i hennes arbeid. Den islamske kulturen står mot vestens kultur, individet mot samfunnet, kontroll mot ønsket om frihet.  

Filmen fotografiene kom ifra heter "Rapture" og inngår i en triologi. De andre filmene heter "Turbulent" og den tredje "Fervor". De ligger alle på Youtube så det er bare å klikke seg inn og se! De er verdt det! 

"Turbulent" er for meg den sterkeste, men jeg har ikke funnet noen fotografier derfra så derfor får jeg bare fortelle om den. To skjermer viser en kvinne og en mann. Mannen står med ryggen mot en sal full av folk.  Han begynner å synge, og det er sterkt og vakkert. Når han er ferdig begynner kvinnen en utrolig sang(?). Hun står i en tom sal og sangen er som en - jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det - det er i allefall noe jeg aldri har hørt før! Det går rett inn i hjertet og kan ikke viskes bort! Som tidligere korsanger setter jeg stor pris på menneskestemmen som instrument og dette er bare noe helt spesielt! Det er ikke et skrik men heller ikke sang - det er noe urgammelt og helt nytt! 

Filmen "Rapture" viser en del kvinner i sorte chador. De dytter er trebåt foran seg, ned på en strand og etterhvert ut i vannet. 5-6 kvinner setter seg i båten og drar utover. På stranden står resten av kvinnene og ser etter dem. Hva har vi blitt vitne til? Hvor skal de? Bildet av alle de sortkledde skikkelsene som står igjen på stranden fascinerer meg! De ser nesten ut som vadefugler, synes jeg! Når de står slik blir individet visket bort og de blir en gruppe, eller koloni! Hva vil Shirin Neshat si oss?