DORA CARRINGTON NR. 51

 TALENTFULL BOHEM

For noen år siden så jeg en film på TV, som het "Carrington".  Den var om en britisk kunstner med navn Dora Carrington. Hovedrollene var med Emma Thomson og Jonathan Pryce.  Filmen var ikke så veldig bra, på tross av kjente skuespillere, men historien var så gripende at jeg husket den og hennes tragiske skjebne. Den var basert på en sann historie. 

Jeg kom på Dora Carrington da jeg skrev om Leonora Carrington, og ble slått av likhetene i deres liv men også forskjellene. 

Dora var nummer fire i en søskenflokk på fem, og det ble tidlig klart at hun var dyktig til å tegne og foreldrene skaffet henne ekstra tegnetimer for at hun kunne utvikle sitt talent. Helt enkelt kan det ikke ha vært for moren hennes var visstnok en streng og konservativ dame, men hun så Dora`s talent.  Dora  gikk på Bedford  High School som la ekstra vekt på kunst, og etter hvert vant hun flere priser i nasjonale konkurranser arrangert av Royal Drawing Society. 

Hun kom inn på Slade School of Art i London og fikk også stipend der. Og det var der hun fant seg selv, og hvor hun  bestemte seg for å kutte ut sitt fornavn og bare kalle seg Carrington. Hun synes navnet Dora var både vulgært og sentimentalt.  På skolen ble hun venn med Dorothy Brett, John Nash og Mark Gertler, alle kjente kunstnere i Storbritannia. Etter studiene ble hun boende i London og hadde atelier i Chelsea, og hun deltok i en del gruppeutstillinger.  

I 1916 traff hun Lytton Strachey, en person som skulle bli viktig for henne.  Han var en homofil forfatter og han skulle bli hennes store kjærlighet, selv om hun hadde forhold til andre og etter hvert giftet seg med Ralph Partridge.  På det tidspunktet bodde alle tre sammen i Tidmarsh Mill House i Berkshire.  Her malte Carrington et av sine mest kjente malerier. Et fargerikt flott maleri av Tidmarsh Mill House. Gruppen på tre flyttet etter noen år til Ham Spray House i Wiltshire. Etter få år flyttet imidlertid Ralph ut, da han fant seg en ny kjærlighet, men Carrington ble værende hos Lytton selv om hun etter hvert innledet et forhold til en annen. Det som slår meg når jeg leser om denne gruppens bohemske livsstil så var kjønnsrollene ganske tradisjonelle.  Det var Carrington som stelte huset og lagde mat.  

Så slo lynet ned i Carringtons liv.  Lytton ble syk og døde i januar 1932.  Hun brøt helt sammen og tok livet av seg i mars samme år.  Å leve uten han ble helt umulig for henne.  

Jeg har valgt portrettet hun malte av ham. Det er regnet som et av hennes beste bilder og jeg synes hun har malt bildet med kjærlighet. Det er utstudert vakkert og sart.  Hun må ha sittet og studert hver bit av ham imens han leste. Hans vakre, lange fingre som holder boken er bare nydelig malt.  
Carrington`s malerier slo ikke an i datidens Storbritannia. Hun malte mest naturbilder og stilen var ekspresjonistisk og surrealistisk.  I dag får imidlertid bildene hennes den oppmerksomheten og anerkjennelsen de fortjener, og de blir stilt ut i flere kjente gallerier, bla Tate. Det synes jeg er flott å tenke på srlv om livet hennes ble så alt for kort.